Gammel. Hva tenker du når du hører ordet?
Det er noe håpløst utdatert med våre assosiasjoner til ordet gammel – som definitivt er klare for skraphaugen.
Jeg kan forstå at folk misliker å bli kalt for gammel. Det jeg ikke forstår er at ikke flere børster støv av sin egen årgang og viser den frem i all sin intensitet, kvalitet og dybde. For ingenting kan i virkeligheten måle seg med autentisk levende liv. I all sin utstråling.
Når folk spør hvor gammel jeg er legger jeg alltid på litt. Hvert tilbakelagte år er en ny skuff i mitt store kunnskapsskatoll. Litt flere hakk i lakken, litt klokere og litt mer erfaren og tryggere for hvert år som går. Omringet av et samfunn hvor frykten for å virke gammeldags er kvelende kortpustet, lever jeg i en tilværelse hvor jeg gleder meg over å bli eldre – år for år.
VillaDammen fyller 80 neste år. Stille, tålmodig og tappert har hun drømt om en ny blomstring. Nå er den på vei – på hennes premisser. VillaDammen pusses nå opp med stort og smått – slik alle 80 åringer fortjener. Hun vil ikke få innlagt en eneste silikonprotese eller botoxinnsprøytning for å få fasaden til å svulme. Tvert i mot. Hennes elde og årgang skal rendyrkes og behandles i tråd med helhetens skjønnhet. Gamle damer er opptatt av kvalitet og verdighet. Her det blir ingen short cuts. God gammel årgang krever kunnskap, ekspertise og godt håndlag. Siden vi ikke har den, må vi lete den opp.
Astrid Nøkkelbye Heiberg, statssekretær i helsedepartementet, skal lede et utvalg som skal definere fremtidens strategier for norsk seniorpolitikk. I følge Astrid handler frykten for å bli gammel om frykten for å bli tilsidesatt. En frykt for ikke lenger å være aktuell og tilstede der det skjer. Det er sikkert mange som kjenner på denne frykten – både gamle og unge. Vi er gode på å bekymre oss i dette landet. Men frykten må kunne møtes på flere måter. En av dem er å gå den i møte.
Hva er det egentlig som gjør at så mange får godfølelsen av å tre inn i gamle hus? Hva er godt med gamle hus? Veldig vanskelig å si. For oss handler det om et ønske om noe ekte og solid. Noe som tåler løpende barn gjennom huset, tåler bestefedre som skvetter kaffe på gulvet og at mor dasker håndflaten i dørkarmen når hun synes nok er nok. Gode hus har hakk. Ikke stygge hakk, men vakre hakk. Det er forskjell på det. Gamle hus har masse masse hakk og arr – inngraverte minner i materialer som både tåler og blir vakrere med tiden. Å eldes med verdighet handler om vakre hakk og om slitasje der en vil ha den.
Alt av skjønnhet som ikke har praktisk bruk og nytte, gir etter hvert avsmak og må kontinuerlig flyttes på eller byttes ut.
Når en har vært ungdom på 80 – tallet og stupt ut i voksenlivet på 90 – tallet, har det vært en god del bruk og kast. Søppelberg av kunstige industrialiserte produkter som er laget nettopp for ikke å vare, men forbruke. Mange av oss er nå trøtte av ting som ikke varer. Skjønnhet som ikke har noen praktisk bruk og nytte, gir etter hvert avsmak og har en lei tendens til kontinuerlig å måtte flyttes på eller byttes ut. Skal vi heller vise barna våre at det å finne frem til vakre, funksjonelle og nyttige løsninger, som tåler trendanalysenes hastige variasjoner, er langt mer fremtidsrettet og bærekraftig?
Legg igjen en kommentar