Etter år med prefabrikkerte møbler som ramler sammen, og en stigende frustrasjon over produkter laget for korte og flyktige relasjoner, kom vi endelig over Shakerdesign. Det hele startet med at vi møtte en møbelsnekker fra New Zealand.

[one-half-first]

Hva er det som gjør oss så bløte for oldefars snekkerier og mormors håndarbeid om dagen? Er det alle skjermene vi omgir oss med, som får det til å klø i fingrene etter taktile og ekte opplevelser? Kan det være at vi etter 40 år med konsum og shopping begynner å merke at pendelen svinger over mot noe annet? Over til noe mer nøysomt, enkelt og ekte? Noe fra grunnen av? Noe med historie? Det er noe helt eget med håndlagede gjenstander laget med kløkt og kjærlighet.

For vår del handler det mye om en nostalgi til vår egen barndom på 70 – tallet. Og en dyp anerkjennelse i at det lå noe livsviktig i all selvbyggingen, i alle de rare håndsydde klærne vi gikk i og i den hjemmelagede maten vi spiste. Det var ikke et blaff. Det var bare begynnelsen. På en tid som krever at noen av oss roer ned konsumeringen, forbruket og livsstilen, og penser over på noe mer bærekraftig og langsiktig. Etter at møbel- og finsnekker Ilan Egos ga oss en omvisning behind the scenes i sin egen leilighet, var vi vilt begeistret. 

[/one-half-first][one-half]

Leiligheten er møblert med skreddersydde, håndlagde møbler, laget av kortreiste og miljøvennlige materialer. Her er det bare materialer, som består naturens test for beste kvalitet som gjelder. Sammen med modernismens rene formspråk går materialene og de arkaiske snekkerteknikkene opp i en høyere enhet. Ilan bygger møbler med kjærlighet. Det synes i møblene han lager.

Ilan foreslo løsninger inspirert av Shakerstilen. Han mente designet ville kle Villa Dammen godt. Stilen oppstod sammen med Shakerbevegelsen i Manchester i England på midten av 1700 – tallet. Bevegelsen ble tatt med over til USA, der bevegelsen blomstret og håndverkerne utviklet sitt særegne design. Shakerdesign har en tydelig bruksrettet form, og et stilrent formspråk. Dens hensynsfulle og nøysomme stil kommuniserer godt med Villa Dammens geometriske bygningskropp, med sine rene linjer og symmetri. En slags matematisk estetikk uten kaos og røre. En ren og sann logikk uttrykt i fysisk form. Noen har tenkt lure tanker for lenge lenge siden. Her er ingen unødvendige spikre, skruer eller duppedingser for å få det til å stå rett. Less is more!

[/one-half]

 

Sin egen stil

[one-half-first]

Hvem sin stil er det egentlig som trer frem i Villa Dammens interiør? Vanskelig å si. Er det møbelsnekkeren sin? Er det vår? Er det inspirasjonen fra alle magasinene vi har lest og studert? Det er nok egentlig ingenting av dette. Hvis det er noen sin stil, som trer frem, er det nok Villa Dammens egen, i form av arkitekten Ragnar Dahl. Istedenfor å tilføre rommene et mylder av stilarter prøver vi å tilpasse oss hans valg, fra den tiden huset ble tegnet i 1925. Vi kommer ikke til å lage et tidsbilde, men ønsker å opprettholde ynden og sjelen. Da gjelder det å holde på enkelheten og de rene linjene.

[/one-half-first][one-half]

Dette er en underlig og spennende prosess. Vi startet ut som ivrige, utålmodige og beslutningshungrige oppussingsentusiaster. Etter å ha bodd i et kulturhistorisk smykke noen måneder, har vi nå etterhvert blitt mer og mer langsomme, ettertenksomme oppussere. Vi bruker tid på rare ting – masse masse tid, på å tygge, undre og lytte til huset. Litt sånn Åndenes makt “Interiør Edition”. Tålmodighet og langsomme tanker har blitt en dyd av nødvendighet, i vår jakt etter de gode løsningene. Det er nettopp gjennom god tid istedenfor dårlig, at vi kommer frem til de gode løsningene. Løsningene er ikke nødvendigvis dyre. Men de er best – for oss, og for huset.

[/one-half]

 

Fra hull til hyller

[one-half-first]

Når vi først måtte investere i et nytt kjøkken ville vi at det for en gangs skyld skulle vare. Valget falt på heltre. Leverandøren kunne tilby et utvalg av håndtak til skuffene. Kjøkkenhåndtakene ble til slutt frest ut og pusset for optimalt taktilt behag. Prosessen ble drevet fram av Ilan sin erfaring og øye for gode løsninger. Når valget til slutt falt på hull, istedenfor håndtak, begynte diskusjonen om hvor viktig det egentlig er at formen på det tomme hullet er god å ta tak i, når små og store skulle putte to eller tre finger inn for å åpne skap og skuffer. Vi skal tross alt ta i disse tomrommene over 100 000 ganger, så det er viktig at de er så behagelige at vi glemmer dem. Løsningen ble vakker, elegant, funksjonell og behagelig, både for voksne og barn.

[/one-half-first][one-half]

Vi får bare mer og mer sansen for denne enkle og geniale Shakerinspirerte stilen. Det begynte med håndtakene i kjøkkenet, og har fortsatt med hyller til kjeler, tallerkner og glass. Så bar det videre med utforming av overstrømningsventiler, hvor luften fra masseovnen skulle sige opp i annen etg. Nå sist ble det hyller til luer og votter og garderoben i vindfanget. Her fikk Ilan oppdraget om å tilføye noe visuelt gøy for barna. Hver gang har Ilan kommet opp med løsninger som svarer på våre praktiske behov, og vårt håp om at det nye grepet kommuniserer med hovedkonstruksjonen i Villa Dammen.

[/one-half]

Effekten av kvalitet

[one-half-first]

For oss har det å re – novere og re – designe blitt litt som kunsten å reparere en motorsykkel. Det ligger mye oppmerksomhetskrevende ro og hvilepuls i å pusse opp et gammelt hus. Skjønnheten vi får tilbake åpner opp for opplevelser av å komme litt nærmere de dype mønstrene i livet. Den vakre enkelheten gir oss muligheten til å bli mer oppmerksom på det som omgir oss. Det danner rammen for det, som skjer oss mennesker i mellom.

[/one-half-first][one-half]

Redusering av visuelt rot og røre øker utvilsomt konsentrasjonen vår. Vi er mindre stresset og mer åpne. Gleden over å renovere et gammelt hus er ikke bare godt for husets sjel. Det er godt for vår egen også. Tenk at huset har en så stor og dyp effekt på kvaliteten på livene våre. Mon tro om det er spesielt for oss, eller om dette er universelt?

[/one-half]

 

Anton, faren til Emil fra Lønneberget, går barføtt om morgenen. Ikke for å la tærne kjenne på tregulvet når han nyter morgenkaffen på kjøkkenet. Men for å spare skoene sine for unødig slitasje. Han mener at ett par, som ikke holder det gående mer enn ti år av gangen, er bortkastede penger. Anton forsøker uten hell å overbevise mor til Emil om økonomien i sparetiltaket sitt.

[one-half-first]

Mange vokser opp med disse velmente rådene om nøysomhet, som skal sikre at familien har et sunt og godt inneklima, og at en ikke kaster bort dyrebare ressurser og energi. Da tenker jeg på slikt, som å lukke kjøleskapsdøren raskt, “her trengs det å luftes, gutten min!”, og å slå av lyset når en forlater et rom. Formaningene er som regel, en salig blanding av sunn fornuft og ren fanatisme. Å lufte badet etter en dusj er et eksempel på det første. Å bruke begge sider av dopapiret et eksempel på det andre.

Diskusjonene om hva som er gunstige energitiltak og hva som monner foregår rundt om i norske hjem og på statsmininsterens kontor. Men hva monner egentlig, og hva lønner seg? Det er ikke til å komme utenom at vi har Europas laveste strømpriser. På sommerferie i Danmark i 2014 betalte vi 2,50 kr/kWh når vi leide en hytte, mens det i Norge kostet rundt 0,75kr for hver kWh. For sparetiltak, som ikke går på oppvarming, er det derfor vanskelig å finne noen annen motivasjon enn at måtehold er asketens gull.

Mer om det straks, men først litt om indianere og koner.

Her i familien utfordres vi av både det ene og det andre. Det er ingen tvil om at jeg er familiens energifanatiker, og den største eksponenten for mer eller mindre vitenskapelige forsøk på å unngå unødvendig bruk av energi. Jeg har etterhvert blitt rundere i kantene, og innser at livskvalitet og trivsel i mange settinger trumfer muligheten for littebittegrann lavere energibruk. Med en enkel energimåler fra Clas Ohlson tok jeg i forrige uke en runde i Villa Dammen. Jeg har gjort dette andre steder vi har bodd og erfaringen er at kunnskapen forsterker valg og adferd, som er energisparende. I samspillet mellom mennesket og omgivelsene er forståelsen av hvordan disse forholdene fungerer, følelsen av kontroll og evne til å påvirke en sikker resept for trygghet og rasjonell oppførsel. Jeg har altså luket bort den verste fanatismen.

Noe tviholder jeg imidlertid på av den enkle grunn at jeg, siden Sølvpilen fantes i bladhyllene, ville bli indianer når jeg ble stor. De var så kloke og fornuftige. 

[/one-half-first][one-half]

En livsfilosofi basert på enhet med naturen og ressursgrunnlaget virket umiddelbart logisk. Blekansiktene representerte den strake motsetningen. De turet frem og ødela det de kom over. De separerte seg fra omgivelsene og ville bygge seg inn i himmelen med et altoverskyggende fokus på økonomisk vekst og velstand. Stilt overfor enorme intellektuelle og etiske probelmstillinger pleier jeg å spørre meg selv; “hva ville en indianer gjort?” “Skrudd av lyset i dette rommet, som ikke er i bruk. Jaha, ja.”

Jeg har fått aksept for at vi trekker ut støpselet for TV, modem, ruter og internett- boksen før vi legger oss. Som regel gjør jeg dette når vi forlater huset også. Til gjengjeld er det null aksept for å slå av lyset i entreen. Dette er et rom vi ikke varmer opp og heller ikke et rom hvor mennesker oppholder seg spesielt lenge. Jeg ser overhodet ingen logikk i at et rom uten mennesker trenger belysning. Min bedre halvdel, derimot, mener at det går en hårfin grense mellom energieffektiv nøysomhet og gjestfri fattigdom.

Hun hevder entreen er et av de viktigste rommene i huset, og at det er en selvsagt ting at man møter omverden med lys og vennlighet. For henne skal entreen være opplyst, ryddig og imøtekommende når man trer inn eller ut. Vi har ikke helt landet diskusjonen enda. Jeg slår av, og hun slår på. Vår muntre mikrodiskusjon gir en blinkende effekt i nabolaget, der vi ubevisst slår av og på lyset i kjærlig avhengighet til adferdsmønstre innprentet i oss gjennom vår egen oppvekst. For å sette det i perspektiv så kan denne lyspæren på 6 Watt stå på døgnet rundt ett helt år og koste oss rundt 40 kroner. Da vinner kosen, hjerterommet og rausheten.

Vi begynner å få dreisen på energieffektiviseringen, og litt etter litt bygger vi nye og mer bærekraftige vaner tilpasset livet i Villa Dammen. Til alle dere som lurer på hva som monner, hva som er lurt å gjøre, og hva som lønner seg, er det bare å starte jakten i eget hjem. Her er en liste over noen av de små tiltakene vi foretar oss, fornuftige eller ei. Vi kan anbefale å gå til anskaffelse av en enkel energimåler og temperaturmåler med display(helst for flere rom). Så kan diskusjonene kanskje bli mer spennende og målrettede.

 

[/one-half]

Energitiltak i det små for Villa Dammen:

• Vi slår av standbyforbruk: i lamper, PC`er, modem, ruter, TV`er, ladere etc (150kWh spart årlig for strømskinne med TV, modem, ruter og tv-boks. 5kWh for stuelampe med “nattlys” på bryteren.
• Vi koker opp mengden tevann til det faktiske behovet, istedenfor å koke opp en hel kanne okke som. En vannkoker er mer effektiv til å varme opp vann enn komfyren, men det betyr lite hvis du varmer opp full kanne når du bare skal ha en kopp te. Energimåleren viste at denne endringen i adferd sparer oss for 30kWh i året. Altså ikke noe man knekker ryggen over, men min indre indianer sitter ved leirbålet og er godt fornøyd.
• Vi skyller med kaldt vann istedenfor varmt.
• Lufttørking (istdenfor tørketrommel) av klesvask sparer i overkant av 1 kWh hver gang.
• Vi bruker ikke lenger vaskemaskin eller oppvaskmaskin til å rydde. Vi fyller de nå hensiktsmessig fulle, med klær og oppvask som faktisk trenger å gjøres rene.
• Når dagen er over lukker vi lufteventilene i rom som ikke er i bruk. Feks, i stuen.
• Vi slår av dusjen når vi såper oss inn, og slår det på igjen når alt skal skylles av. Vi står fremdeles og lar det varme vannet renne i ren eufori – bare ikke like lenge som før. En gjennomsnittelig dusj tar i dag ca. 5 minutter. For hvert minutt med rennende vann bruker vi 0,5 kWh. Dette sparer vi noen tusenlapper på i året.
• Forsøk har vist at hvis du visualiserer energibruken så er du mer troendes til å redusere forbruket. Vi har et display for temperatur og luftfuktighet målt i fire rom, kjøpt på Clas Ohlson.

Oppsummert er det lite, privatøkonomisk sett, å hente for oss på de små tiltakene. Med tiden har vi gått over til tekniske innretninger og belysning, som er energigjerrige. Da er det oppvarmingen som monner. For eksempel er det en tommelfingerregel at du senker oppvarmingsutgiftene med 5% for hver grad du senker gjennomsnittstemperaturen. For en enebolig vil oppvarmingsbehovet vanligvis ligge mellom 20 000-30 000 kWh. For vår familie på fire kan tappevannsoppvarming forventes og ligge mellom 4000-5000 kWh. Hvis du vil spare inn og gå over til en mer bærekraftig adferd er det gode tiltak for oppvarming og bruk av oppvarmet vann du bør fokusere på. Slike tiltak kan kjøpes, men forbruket kan i aller høyeste grad, påvirkes gjennom din adferd.

Hvor blir det av alle litrene med fuktighet, som vi mennesker produserer hver dag?

Og hva med de 12 kiloene med luft som vi puster inn i døgnet – hva består de av? Hvordan får vi til et rent og godt klima – inne i et gammelt hus?

[one-half-first]

Min Bestemor luftet alltid huset sitt to ganger om dagen. Dørene stod på vid gap. Ny frisk og kald luft trakk inn i hele huset med et forfriskende gisp. Dette gjorde hun hver morgen og sent om aftenen. Min bestemor, hadde mange ritualer. Å skifte ut all luften i huset var et av dem. Hun elsket frisk og ny luft i huset og for henne var dette ett av flere viktige ritualer som bidro til godt innemiljø. Den viktigste effekten av dette ritualet var at hun kvittet seg med fukt og uren luft som hun og bestefar produserte i løpet av et døgn. God luftutskifting handler om god helse – for oss, og for huset.

Økt fokus på innetemperatur, energibruk og komfort gjør at vi nordmenn etterisolerer husene våre som aldri før. Flytter du inn i en ny bolig har inneklimaet vært et tema hos utbygger. Nye tekniske krav til alle nye bygg i Norge sørger for det.

Har du kjøpt et gammelt hus kan det derimot være så som så med inneklimaet. Her trenger vi kunnskap og egeninnsats. Utbredt bruk av plast i vegger og tak er et tiltak mange av oss benytter oss av, men som kolliderer helt med gamle boligers måte å takle luftfuktigheten på. Fordi vi forbrukere ikke vet hvordan hus puster og lever, lager vi hus som puster dårlig. I mange tilfeller ender vi nordmenn opp med et inneklima som er mer forurenset enn luften ute.
[/one-half-first][one-half]

Hva er best for inneklimaet i VillaDammen? Hva ønsker vi for oss og barna våre? Dette har vi tenkt mye og nøye over.

En familie på fire, som vår, produserer ca. 25 liter fuktighet i døgnet – med andre ord adskillig tonn fukt i året. Dette er fuktighet som huset må kvitte seg med kontinuerlig, om ikke vi skal pådra oss luftveisutfordringer, hodepine og allergier. Ikke ønsker vi sopp og fuktskader heller. Det viktige blir derfor å legge til rette for et hus som kvitter seg med fukten vi som bor der produserer.

I tillegg til å velge naturlige materialer som ikke avgir helseskadelige gasser er det viktig at luftfuktigheten kan tas opp eller bevege seg gjennom ventilasjon, vegger, tak og gulv. For mye trekk vil man selvfølgelig minimere, men at luft beveger seg inn og ut av et gammelt hus er en helt essensiell del av det å holde konstruksjonen tørr.

Hva er så svaret for oss? Ved å velge naturlige materialer som heltre og stein slipper vi unaturlige gasser i huset. Ved å sette inn ventiler/lufteluker, og å gjøre som min bestemor, kommer vi langt med å kvitte oss med fuktigheten når behovet er der.

Takk og pris har vi et gammelt hus med småsprekker og uttettheter, hvor luften siver ut og inn som VillaDammens åndedrett.

[/one-half]

Gammel. Hva tenker du når du hører ordet?

Det er noe håpløst utdatert med våre assosiasjoner til ordet gammel – som definitivt er klare for skraphaugen.

Jeg kan forstå at folk misliker å bli kalt for gammel. Det jeg ikke forstår er at ikke flere børster støv av sin egen årgang og viser den frem i all sin intensitet, kvalitet og dybde. For ingenting kan i virkeligheten måle seg med autentisk levende liv. I all sin utstråling.

[one-half-first]

Når folk spør hvor gammel jeg er legger jeg alltid på litt. Hvert tilbakelagte år er en ny skuff i mitt store kunnskapsskatoll. Litt flere hakk i lakken, litt klokere og litt mer erfaren og tryggere for hvert år som går. Omringet av et samfunn hvor frykten for å virke gammeldags er kvelende kortpustet, lever jeg i en tilværelse hvor jeg gleder meg over å bli eldre – år for år.

VillaDammen fyller 80 neste år. Stille, tålmodig og tappert har hun drømt om en ny blomstring. Nå er den på vei – på hennes premisser. VillaDammen pusses nå opp med stort og smått – slik alle 80 åringer fortjener. Hun vil ikke få innlagt en eneste silikonprotese eller botoxinnsprøytning for å få fasaden til å svulme. Tvert i mot. Hennes elde og årgang skal rendyrkes og behandles i tråd med helhetens skjønnhet. Gamle damer er opptatt av kvalitet og verdighet. Her det blir ingen short cuts. God gammel årgang krever kunnskap, ekspertise og godt håndlag. Siden vi ikke har den, må vi lete den opp.

Astrid Nøkkelbye Heiberg, statssekretær i helsedepartementet, skal lede et utvalg som skal definere fremtidens strategier for norsk seniorpolitikk. I følge Astrid handler frykten for å bli gammel om frykten for å bli tilsidesatt. En frykt for ikke lenger å være aktuell og tilstede der det skjer. Det er sikkert mange som kjenner på denne frykten – både gamle og unge. Vi er gode på å bekymre oss i dette landet. Men frykten må kunne møtes på flere måter. En av dem er å gå den i møte.
[/one-half-first][one-half]

Hva er det egentlig som gjør at så mange får godfølelsen av å tre inn i gamle hus? Hva er godt med gamle hus? Veldig vanskelig å si. For oss handler det om et ønske om noe ekte og solid. Noe som tåler løpende barn gjennom huset, tåler bestefedre som skvetter kaffe på gulvet og at mor dasker håndflaten i dørkarmen når hun synes nok er nok. Gode hus har hakk. Ikke stygge hakk, men vakre hakk. Det er forskjell på det. Gamle hus har masse masse hakk og arr – inngraverte minner i materialer som både tåler og blir vakrere med tiden. Å eldes med verdighet handler om vakre hakk og om slitasje der en vil ha den.

Alt av skjønnhet som ikke har praktisk bruk og nytte, gir etter hvert avsmak og må kontinuerlig flyttes på eller byttes ut.

Når en har vært ungdom på 80 – tallet og stupt ut i voksenlivet på 90 – tallet, har det vært en god del bruk og kast. Søppelberg av kunstige industrialiserte produkter som er laget nettopp for ikke å vare, men forbruke. Mange av oss er nå trøtte av ting som ikke varer. Skjønnhet som ikke har noen praktisk bruk og nytte, gir etter hvert avsmak og har en lei tendens til kontinuerlig å måtte flyttes på eller byttes ut. Skal vi heller vise barna våre at det å finne frem til vakre, funksjonelle og nyttige løsninger, som tåler trendanalysenes hastige variasjoner, er langt mer fremtidsrettet og bærekraftig? [/one-half]

 

Jeg reflekterte egentlig aldri noe særlig over hvorfor de ble borte, men jeg så aldri isrosene igjen.

Jeg kunne stå på tærne og studere disse vakre fraktalene, som noe inni meg aldri fikk nok av.

«Isroser er en utdødd art i den norske faunaen. De forsvant ut av livet mitt tidlig på 90 – tallet – da mine foreldre skiftet vinduet i gangen opp til soverommene.»

[one-half-first]

Den uoppvarmede gangen forble uoppvarmet. Motviljen min mot å trå over dørstokken til soverommet om morgenen – forble like sterk som før. Pappa slapp et gjentagende vedlikeholdsproblem. Mamma slapp et gjentagende rengjøringsproblem. Og isrosene var borte for alltid.

Som en ung, pubertal og problemsøkende hannvalp så jeg på denne selvpåførte kulden som en klar karakterbrist hos mine foreldre. At det skulle være så inni helvetes kaldt hele tiden! Vi hadde godt med panelovner. Alle plassert under hvert sitt vindu. Det var bare det at så lenge de stod på 18 grader så gjorde det liksom ikke så stort inntrykk. Min klaging over kulden ble møtt med formaninger om å ta på tykkere sokker eller genser. For mamma og pappa er nøysomhet en dyd.

Det var noe helt annet når det ble tent i peisen. Med en stor hage med gamle trær hadde vi god tilgang på råstoff til peisen. Når pappa hogget ved stod jeg klar til å samle opp kubber og stable dem i carporten.

[/one-half-first][one-half]

Etter hvert fikk jeg jobben selv. Tydeligvis var jeg tidlig gammel nok til å hente inn gullet fra egen hage, etter behov. Jeg la kubbene på glørne. Satte meg ved ovnen. Dyttet litt på kubbene. Blåste på dem til det sprakte. Glørne ble hvite og gnistene fløy. Good times!

Nå, i det nye, gamle huset vårt, ønsker vi å legge til rette for ytterpunktene. Opplevelsen av kulde er en viktig del av opplevelsen av varme. Kontrasten legger til rette for en hel del gode opplevelser rundt komfort, familieliv, skiftende årstider, morgen og kveld. Vi vet at en vedovn raskt varmer opp en kald stue. Det gjør ingenting at det er far som tripper ned på kaldt kjøkkengulv om morgenen vinterstid. Legger i ovnen. Kjenner huset bli varmet opp. Så får barna venne seg til å hente ved.

[/one-half]

 

 

Vi har bodd i kjedelige hus som har gjort oss til brukere. Og vi har bodd i gode hus som har gjort oss til deltakere og medspillere.

Gode hus formidler noe. Villa Dammen er et godt hus.

Når et hus skal renoveres er det mange valg som må tas rundt hvilke materialer en skal velge. Ikke minst når en også ønsker å bygge for øyet.

[one-half-first]

Arkitekter har den enestående muligheten til å berike vår tilværelse – og fremtiden. Husene de tegner forteller en fortelling, om tiden det ble født i og om hvordan det eldes. Villa Dammen er tegnet av Ragnar Dahl, en norsk arkitekt fra Drammen. Hva ville arkitekt Dahl si om våre valg? Hva ville han ha ment var innenfor, eventuelt utenfor, Villa Dammens visuelle og arkitektoniske identitet?

Rett etter at vi kjøpte huset begynte vi å drømme – kun basert på visningen og prospektet. Vi var nyforelsket i huset og store visjonære drømmer ble tegnet, lagd modeller av og diskutert, mens barna sov. Så overtok vi huset, og vi begynte å oppleve det fra innsiden. Det var da alt forandret seg. Vi begynte å se. Det var lag på lag med historie. Ville det være lurt å finne ut hva vi hadde før vi dundret inn med planene våre? Da ville vi i så fall trenge mye hjelp. Vi inviterte inn ulike folk som har peiling på gamle hus. Sammen med dem så vi ting vi aldri hadde vært i stand til å se uten kyndige tolker, som visste hva de så etter. Begrepet antikvariske prinsipper ga plutselig mening og ble med ett noe spennende, noe fremtidsrettet. I denne etterretningsfasen ble små oppdagelser veldig store.

Da parafintanken skulle tømmes og fjernes gravde gravemaskinen frem en barnesko, som nesten var blitt til jord. Formen var intakt, men materialet var i total oppløsning. Funnet hadde ingen direkte betydning for renoveringen, men timingen ble for oss en symbolsk markør for å lytte mer oppmerksomt til Villa Dammens historie. De premature og visjonære drømmene ble forkastet. Nye ideer, som var mer på bølgelengde med huset, kom til.

[/one-half-first][one-half]

Vi visste begge at vi ville redusere behovet for å bruke fossile og ikke-fornybare energikilder kraftig, og gjøre selve energibruken mer effektiv. Men hvordan gjør en egentlig det i et gammelt hus fra 1935? Moderne byggeteknikker eller gammel strategi? Hvordan skal en få det til – uten å forstyrre og ødelegge husets sjel og karakter?

Dette blir kunsten å ha mange baller i luften samtidig. Valg av materialer til Villa Dammen blir et helt orkester som skal dirigeres. Vi vet ikke nå helt hvordan komposisjonen kommer til å oppleves totalt sett.

Det vi vet er at materialene, og egenskapene de har, og gamle byggeteknikker skal få lov til å spille en fremtredende stemme når vi nå moderniserer huset vårt.

Hva skjer egentlig med et hus hvor materialenes egenskaper får spillerom og boltreplass? Kan det hende at vi som bor i huset og de som kommer på besøk til oss vil oppleve huset annerledes? Hva skjer når materialer får spille sammen i møtet med hverandre og hverandres unike egenskaper? Hva skjer når dansk gran som er lutet og lysnet møter murstein og puss fra Østfold? Virker de forsterkende på hverandre? Vet ikke. Det skal bli spennende å utforske nettopp det. Kan hende vil lyset som faller inn gjennom gamle vinduer og som varmer opp materialer med ulike egenskaper, lage en egen atmosfære – som gjør totalopplevelsen av frokosten annerledes?

Villa Dammen skal bli et hus for hjerte, hode og kropp – et hus der vi som bor der og huset spiller sammen på lag.[/one-half]