(artikkelen inneholder reklame) Det var sommer, og fantastisk vær. Vi var i ferd med å gjøre eiendommen, vi nettopp hadde overtatt, til vår egen. Vepsene summet, fuglene knasket i seg formiddagsproteiner og solen stekte. Bare ikke i hagen vår. Halve hagen var nemlig lagt i skygge. Midt i hagen stod en 15 meter høy edelgran,og holdt både biologisk mangfold og mennesker på god avstand. Grana måtte ned.
Litt finspikking før byggingen starter. Vi startet med å få treet kuttet ved 4 meter, men innså at det var en vågal høyde å levere saft og vafler i.
Til vår store overraskelse viste det seg at grana var like gammel som den var høy. Det som i starten føltes som om vi kappet ned et stykke verdenshistorie, viste seg å være en brautende og vulgær ungdom. Med lav evne til tilknytning. Etter noen timer med driftig bråk fra motorsagen og nøye beregnet nedleggelse, dunket edelgrana i bakken. Tilbake stod fundamentet til noe, det voldsomme vepsehotellet, neppe hadde tatt med i planen – en trehytte.
Barna har drømt om trehytte lenge – så lenge at drømmene har inntatt gigantomane dimensjoner. Vi voksne så også en mulighet for å virkeliggjøre egne drømmer. Det er noe eget med en trehytte – et rede for lek, høyt oppe over hodene på de voksne. Innlemmede medlemmer av nabolagets hemmelige orden kan få klatre opp taustigen etter å ha overbragt det hemmelige passordet. Men, ikke så høyt eller hemmelig at mamma eller pappa ikke tør å komme oppom med saft og vafler.
Modellbygging og kreativt verksted kan anbefales i alle trehytteprosjekter.
For liten og stor
Siden trehytten skulle oppfylle flere drømmer ble det klart at den måtte være fleksibel. Her skulle det være lekestue, detektivbyrå, spionhovedkvarter, skrivestue, gjesterom og furtebu. Barna gikk i gang med sine arbeidstegninger, etterfulgt av fyldige og velbegrunnede argumenter til hvorfor noen prioriteringer måtte gjøres. Mamma og pappa bygde modeller i papp, diskuterte geometri, form og himmelretninger – både av hensyn til utsikt, og muligheten for innsikt.
Multifunksjonalitet, uavhengig av sesong, krever en viss komfort. Vi bestemte oss derfor for å isolere trehytta. For å sikre lavest mulig fotavtrykk, falt valget på samme type isolasjon vi har brukt i hovedbygget. Cellulloseisolasjon lages blant annet av resirkulert avispapir, og har en svært lav miljøbelastning. Den har høyere tetthet enn mineralullisolasjon, og holder derfor bedre varmen inne om vinteren og varmen ute om sommeren. Den er behandlet for å stå imot mugg, råte og sopp, og har ypperlig bestandighet mot brann. Vi kontaktet MK Boligservice AS, som ba oss si fra når konstruksjonen var klar for innblåsing. Da var det bare å gå i gang med selve byggingen. Trodde jeg.
MK Boligservice AS blåser miljøvennlig cellulloseisolasjon inn i taket.
Ingen penthouse, pappa?
Det viste seg at min kone og jeg hadde ulike meninger om mangt. Er det mye eller akkurat passe? Så bred, så høy eller bare sånn? En god fremgangsmåte er å lage modeller. Vi gikk derfor i gang med å lage en modell av hytta med hyssing og pinner på plenen. Da kunne vi se modellen i 1 : 1, og med treklosser, papp og A4 ark i stuen. Alt sammen for å ta diskusjonen i forkant, og for å slippe misnøye i etterkant. Erfaring har lært oss at det er klokt, og gøy.
Trehytta kom opp med hyssing og pinner. Barna krøp inn og ut, og lurte på hvor det ble av de tre etasjene og den skjulte rømningsveien. «Vær tålmodige», sa jeg, med visshet om at ingen planer er ferdige før bygget står innflyttingsklart. Arbeidsgruppen består av fire boligeiere, to celluloseinnblåsere, en skokk av ivrige betraktere og kommentatorer med sine egne drømmer – dette kan jo bare gå bra.
Følg med i fortsettelsen! Her blir det mer om bygging og trehyttekjærlighet.
