Er det en ting som er greit å ha på stell i en bygning, så er det taket. Helt siden vi overtok huset har nettopp taket vært et usikkerhetsmoment. Mellomrommene mellom taksteinene var store. På loftet sto syltetøyglass plassert ut litt sånn her og der. Akkurat som om de var satt ut for å samle dryppende vann fra taket.
Alle dårlige tegn i boka var å finne på det taket! Når mureren skulle rehabilitere pipa ble takstein ryddet unna så han kom seg opp dit. Takpappen hadde nok aldri vært særlig vanntett, men den var gått i oppløsning og så virkelig ut som den hadde gjort unna 80 års tjeneste. Når kaldloftet i tillegg ble etterisolert, steg bekymringen for at fukt i tak konstruksjonen kunne bli en alt for reell problemstilling. Tiltak som etterisolering fører nemlig til at temperaturen over isolasjonen synker. Varme innenfra siger ikke lenger ut. Denne varmegjennomgangen har gjennom alle år vært helt essensiell for at treverket holder seg tørt. Når dette endrer seg kan fuktighet fra luft eller lekkasjer hope seg opp, og dermed oppstår helt supre vilkår for råte og mugg. Når varmen uteblir må en satse på å ventilere fuktigheten bort for å unngå uønskede soppvekster. For å gjøre det lettere for treverket i takbjelker og undertak å tørke ut, har vi tatt noen grep for å øke luftsirkulasjonen på kaldloftet og under taksteinen.
På kaldloftet var det to ventiler, en på hver gavlvegg. Her åpner vi to til på hver side så det blir 6 ventiler totalt. På soverommene i 2.etasje var det ikke lufteventiler i det hele tatt. Til tross for at vi har montert tetningslister på de innerste vinduene opplever vi at det er mye kondens på yttervinduene. Bekymringen er da at fuktig varm luft også kan lekke gjennom loftsluken og trekke opp på kaldloftet. Her blir luften kjølt ned og fukten kan kondensere til vann. Og vann vil du ikke ha på et loft!
Når takstein, papp, lekter og sløyfer var tatt bort, så vi at undertaket på nord og sørsiden var i meget god stand. Takvinkelen på 47 grader har nok bidratt til at vann, som har trengt inn mellom taksteinen, har fått renne av. Sol og vind har også bidratt til å tørke ut fukt under taksteinen. Men nå som kaldloftet er isolert, reduseres uttørkingen innenfra. Plutselig er det ikke noe hjelp å få fra et høyt varmetap gjennom 2.etasje.
Under et værslitt ytre åpenbarte det seg ett undertak av dansegulv-kvalitet. Selv håndverkerne fra Mossiana var overrasket over kvaliteten på det 80 år gamle undertaket.
For å hjelpe til vil vi at det skal bli mer plass for luftsirkulasjon mellom undertak og takstein. Dette er gjort ved at taksteinen er kommet lengre opp fra undertaket med tykkere sløyfer og lekter. Sløyfene går vertikalt fra toppen av taket (mønet) og ned til takrennen (gesimsen), mens lektene går horisontalt i takets lengderetning. Taksteinen henger på lektene. Opprinnelig var sløyfene 12 mm tykke, mens lektene var 25 mm. Nå legger vi en diffusjonsåpen vindsperreduk oppå undertaket. Så kommer sløyfer på 23 mm og lekter på 30 mm. Vær oppmerksom på at denne økningen i mellomrommet mellom undertak og takstein også vil kunne påvirke bredden på vindskiene (se tegning i topp av artikkel).
For at taksteinen skal ligge tettere, festet håndverkerne i Mossiana lektene 1 cm nærmere hverandre.
Vi valgte å bevare det opprinnelige tegltaket av estetiske grunner samt at det virket idiotisk å skulle kaste noe, som fungerer. Takstein av tegl og sement krever mye energi å produsere og klimagassutslippene er relativt høye. Selv om materialene, som går med i produksjonen og måten de produseres på er forskjellige er utslippene sammenlignbare. Takstein har lang levetid og med noen justeringer har vi fått et tak, som er så godt som nytt. Likevel har det en rustikk patina, som passer den gamle damen godt.
