Gamle hus har sett, og hørt mye. De har sett småbarnsforeldre synge nattasanger. Ektefeller som krangler. De har sett fedre hugge ved, og mødre lufte sengetøy ut av vinduet. Små føtter som trassig, hardt og demonstrativt tramper oppover trappen – så det knaker godt i treverket. De har sett barn skli ned trappegelendre, og juletrær bli tatt inn og ut av huset. Gamle hus synes sikkert det er rart med de stadige nye tingene som blir tatt inn og ut igjen.
Fotograf Ingeborg Øien Thorsland
I dag favner vårt gamle hus en familie på fire, med barn som trasser opp de samme trappetrinnene, et ektepar som ler, krangler og snakker om livet. Villa Dammen ser fortsatt juletrær bli båret inn og ut. Hun ser en far som hugger ved. Hun ser en mor som lufter sengetøy ut av vinduet. I år vil hun høre julesang som synges om slekters gang, og tider som ruller hen. «Ja visst», sier Villa Dammen, «det blir vel en råd med disse menneskene også».
Denne 2.juledags morgen er jeg så heldig å ligge rett ut på teppet i stua. Jeg har tid til å stirre opp i taket, lytte til radioen og til å reflektere. Mange som kommer inn i Villa Dammen for første gang uttrykker «Åhhh, her var det godt å være». I radioprogrammet Salongen, på NRK, forteller skuespiller Ingjerd Egeberg om sin fascinasjon for gamle hus. Jeg er enig med henne. Det er jo verken fargene på putene i sofaen eller lysestakene på bordet som sørger for denne varme og trygge atmosfæren. Hvem sin fortjeneste er det egentlig? Er det arkitekten sin, som tegnet Villa Dammen? Han har utvilsomt hatt god peiling på hvordan hus burde bygges, for at folk til alle tider skulle trives godt i dem. Villa Dammen er rett og slett bygget veldig bra. Var det en påkrevd nødvendighet? Eller var det kanskje kjærlighet til estetikk? Er det huset selv sin fortjeneste? Er det vi som renoverer det sin fortjeneste, sammen med alle de fire generasjonene som har bodd i Villa Dammen før oss – som har tatt vare på henne?
Hva er det med mange gamle hus som gjør dem så gode å oppholde seg, og bo i? Skuespiller Egeberg sier gamle hus har en favn, og at de har et snilt utseende. Hvordan ser et snilt hus ut? Det er definitivt noe med dimensjonene. Er det estetikken igjen? Villa Dammen er tegnet, og bygget i en nyklassisistisk stil. Geometri spiller en hovedrolle som du legger fort merke til når du oppholder deg i huset.
Vi opplever også en ro, og balanse av å bo i det. En ro som blir mer og mer viktig for oss. Ettersom samfunnet blir mer og mer digitalisert, pålogget og uoppmerksomt, øker behovet vårt for pauser med analog input/output, oppmerksomhet og opplevelsen av å være frakoblet den påtrengende informasjons- og meningsstrømmen. Men hvorfor blir vi rolige i Villa Dammen?
For meg har det å gjøre med at noen har brukt lang tid på å lage huset, at noen har brukt lang tid på å lage og forme alle små og store gjenstander i huset. Noen har hatt så stor kjærlighet til gjenstanden og huskroppen – og nedlagt mye tid og oppmerksomhet i å få det vakkert og funksjonelt. Til sammen blir all denne tidkrevende oppmerksomheten, og kjærligheten til håndverk med kvalitet, en dyd av nødvendighet i et samfunn hvor så mye er laget for å gå i stykker og forbrukes. Jeg kjenner at min sjel logges på når jeg kjenner igjen skjønnhet – og skjønnheten ligger som kjent i øyet som ser. Er det dette jeg setter slik pris på med gamle hus? Ja, jeg tror faktisk det.
Å leve i en tid der ting brytes opp, hvor mennesker må flykte, hvor endringene skjer så raskt, hvor alle skal snakke i munnen på hverandre hele tiden, hvor så få lytter og hvor flere og flere titter åndsnærværende ned i en skjerm – ja, så handler mitt forhold til gamle hus om det motsatte – om tilknytning, dybde og ekte dialog. I en tilknytningsforstyrret tid, blir det viktigere, og viktigere for meg å finne roen – sammen med mine omgivelser. Det skjer en rent fysisk opplevelse av at tider skal komme, at tider skal hen rulle og at slekt skal følge slekters gang – akkurat som i pilgrimsangen enkelte av oss går rolig rund i sirkel og synger sammen – hver eneste jul. Lurer på hvor mange ganger Villa Dammen har hørt Deilig er jorden bli sunget? Antagelig en god del.
Fotograf Ingeborg Øien Thorsland
Den tyske arkitekten Klaus Schuwerk er rystet over hvor lite skjønnheten teller mot det praktiske og økonomiske i vår, norske kultur. Schuwerk har hevet stemmen mot Statsbyggs nedprioritering av kvalitet i bygninger, og mener vi nordmenn er langt bedre til å bevare enn å bygge kvalitet for ettertiden. I følge ham er det vår måte å tenke på, og plastikkverden rundt oss som må ta hovedskylden for denne tristessen. Plastikkheten handler om å gjøre alt praktisk og billig, og har ifølge arkitekten ført til at vi snart ikke har kultur igjen for annet enn øyeblikket. Schuwerk kom nylig med et dypt hjertesukk i arkitektnytt.no, og her sier han noe om skjønnhet og varighet som treffer meg:
«En sirkel var i tusen år en vakker form, nesten guddommelig. I dag kjekler vi og hevder på uvitende vis at sirkelen er kjedelig, ikke overraskende, ikke ny. Hvorfor i all verden skal kunst, arkitektur, et bord eller andre objekter som danner vår verden være underholdende? Til tross for vårt moderne samfunn og alle dets spesialister, den gamle greker visste det: til slutt er det bare skjønnheten som teller.»
Jeg vet ikke om jeg er helt enig med Schuwerk i at vi nordmenn er så gode på bevaring. Men, det er kanskje Statens signalbygg han snakker om. Vi, vanlige boligeiere, må jo som regel klare oss helt på egen hånd. Med mindre noen krever av oss at vi tenker langsomt så kaster vi jo ut både det ene og det andre, helt utvitende om materialkvaliteten, og skjønnheten som ligger under den krakelerte malingen.
Når lyset strømmer inn gjennom vinduene i Villa Dammen, skaper det en helt egen symfoni i trappegangen. Da er det bare å ligge flatt rett ut på gulvteppet og nyte skjønnheten i arkitekturen. Det er som å ha en liten kunstbiennal – alene hjemme 2. juledagsformiddag. Det skaper ro, og berusende lykke og takknemlighet. Og eldes med skjønnhet og verdighet skjer ikke av seg selv. Det er noe som skapes, og reskapes på nytt og på nytt. Lykkelig er den med et gammelt hus.
God jul til dere alle sammen – til alle dere med gamle hus og alle dere som drømmer om et.
