Ca. 30% av all energibruk i Norge, som ikke brukes til transport, er knyttet til boliger. Det er snakk om 45 TWh, som er mye . Det er liten uenighet om at dette kan og bør reduseres. Det store spørsmålet er hvordan, og hvorvidt tiltakene vi setter inn i realiteten har stor, liten eller ingen effekt. Jeg benytter sjansen til å lufte noen tanker om at man ikke nødvendigvis har rett fordi en har hørt noen si noe, som virket smart.
Valgene vi tar ved rehabilitering “koster” energi. Vi trenger mer kunnskap om hvordan dette påvirker energibruk og utslipp i et livssyklus perspektiv.
Fotograf Ingeborg Øien Thorsland
Klima- og miljøavtaler medfører mye hodebry for politikere om dagen. De skal fremstå, som handlekraftige og lede oss mot en skinnende, bærekraftig fremtid. Gjennom Klimaforliket bestemte Stortinget at kravene i byggeforskriften (TEK10) skal skjerpes til passivhusnivå i 2015 og nesten nullenerginivå i 2020. Regjeringen har kommet med forslag om strengere krav for å peile seg inn på målet. Nå skal boligmassen bli både energieffektiv og klimavennlig. For uinnvidde så handler Passivhusnivå om hvor mye energi en vil trenge i det daglige når huset er i bruk. Du kan si at energibruken bør ligge to til tre ganger lavere enn det du bruker i dag. Siden det meste av den energien du bruker går til oppvarming, har passivhus mye isolasjon i gulv, tak og vegger, vinduer med lite varmetap, ventilasjonsanlegg med varmegjenvinning, varmepumper med mere. Det handler om å tette husene og få kontroll på luft og varme.
Både FN og EU mener at å stimulere til teknologiutvikling og utbredelse av energieffektiviserende teknologier er den mest effektive måten å begrense effekten av klimaforandringer. Derfor er ønsket om å tilrettelegge for markedsaktører sterkt. For politikere og byggemarkedet generelt fremstår den norske boligmassen som et tre fullt av lavthengende frukt. Med et åpenbart behov for å plukkes.
63% av landets 1,5 millioner eneboliger, rekkehus og to/firemannsboliger er bygget før 1980. Etter dette ble hensynet til isolering og tetthet viktigere og viktigere. Potensialet for å spare energi i bygg er derfor størst ved oppgradering av den eldre boligmassen. Har du et gammelt hus vil Enova fortelle deg at en omfattende oppgradering må til for at huset skal yte sin skjerv i klimakampen. Det de aller helst vil er at du skal åpne lommeboken og gå for passivhusnivå. Dette høres tilsynelatende fremtidsrettet og smart ut, men har altfor ofte lite med bærekraft å gjøre. Et passivhus er ingen garanti for miljøvennlighet eller bærekraft. Pakken med massiv etterisolering, utskifting av vinduer, balansert ventilasjon og varmepumper er tvert i mot svært energi-, utslipps- og avfallsintensivt. Det å få bygget eller rehabilitert et hus har rett og slett et miljømessig fotavtrykk en ikke skal overse. Hvorfor er man da så bastante på å tillegne byggene verdier, som miljøvennlige og bærekraftige?
Fenomenet er godt kjent og kalles for “glorieeffekten”. Nobelprisvinneren Daniel Kahneman gjør rede for problemene i boken “Tenke fort og langsomt”, og har forskningen i ryggen når han kan vise til at mental latskap visstnok er godt rotfestet i de fleste av oss. Glorieeffekten (the Halo effect) er et psykologisk fenomen, som handler om at egne og andres tidligere bedømmelser lurer oss. Selv om ikke passivhus dokumenteres å være miljø- og klimavennlige, ja så vil vi så gjerne tro det. Da slipper vi anstrengelsen med å finne ut av det selv. I hvertfall når noen vi stoler på eller overbevisende mange gjentar argumentene igjen og igjen. Glorieeffekten rundt disse høyteknologiske og hypermoderne byggene er problematiske. Når man leser om forbildeprosjekter, som passivhus, er språkbruken direkte villedende og i beste fall særdeles pretensiøs. De er “energismarte og attraktive boliger”. De skal ha betydelig forbedret inneklima, bedre komfort og være fuktteknisk sikre og robuste løsninger. Og aller viktigst; de er miljøvennlige og en effektiv måte å redusere klimagassutslipp på. Argumentasjonen for passivhus er samtidig effektiv i å likestille eldre boliger, som noe usunt. De har visstnok en bygningsteknisk usikker fremtid og en tilsvarende lav markedsverdi. At gamle hus, som har stått i 50-100 år, på generell basis skal fremstå som fuktteknisk usikre og mindre robuste løsninger, faller på sin egen urimelighet.
Materialbruken er stort sett naturlig, lite prosessert, avfallet er lett å resirkulere og har i et livsløpsperspektiv gjort opp for energien og utslippene til produksjon for lenge siden. De tekniske anleggene og nær sagt alt annet du putter inn i moderne, energismarte passivhus har betraktelig kortere levetid enn løsningene i et gammelt hus. Bærekraftig, miljøvennlig og utslippsreduserende? Jeg har vanskelig for å tro det.
Villa Dammen er et eksempel på at en mer tilbakeholden rehabilitering kan gi vel så gode resultater, som passivhus, hva gjelder redusert strømforbruk. Dette leder også til mindre materialbruk enn for en omfattende oppgradering. Gevinsten er da redusert strømforbruk, produksjon, materialbruk, transport og reduserte avfallsmengder. I tillegg til bevaring av et arkitektonisk uttrykk med en klar historisk “adresse”. Dette er også attraktivt i boligmarkedet.
Som utgangspunkt for en oppgradering av en eldre bolig er passivhus-forbildet oppsiktsvekkende nok selve antitesen til definisjonen på bærekraft. Faren er at denne løp-og-kjøp mentaliteten uten fokus på tradisjonelle, miljøvennlige byggematerialer og byggeteknikker, går på bekostning av de overordnede målene om å redusere CO2 utslipp. Norske og europeiske boliger pakkes inn og fylles med moderne energieffektiviserende teknologi. Produksjonen øker, transporten øker, avfall øker, energibruken under produksjonen øker og utslippene øker. Det kan virke, som at disse bygningene fremstår, som miljøvennlig fordi en utelater dette fra regnestykket. Ved å fokusere kun på driftsfasen gir glorie-effekten inntrykk av at regnestykket blir grønt.
Når boligeieren står overfor nødvendig vedlikehold og leter etter råd er budskapet at man må hoppe fra timeteren hvis man vil redusere energiutgifter og bidra til fornybarsamfunnet. For boligeieren er denne kostnaden helt ute av proporsjon med den eventuelle reduksjonen i energibruk de kan forvente. Når økt boligverdi heller ikke gjenspeiles i størrelsen på investeringen, sitter både boligeier og miljøet igjen med svarte-Per. Det virker, som at miljøet og privatøkonomien til norske boligeiere blir skadelidende på bekostning av gevinsten til andre aktører.
I fjor brukte vi 65 milliarder kroner på rehabilitering, oppussing og tilbygg. I 2005 brukte vi 35 milliarder. Kanskje det er andre tiltak enn å egge til mere forbruk, som burde lovfestes? Hva så med nye bygg? Endringene i byggeforskriften er i all hovedsak myntet på disse. I Norge bygges det nesten 30 000 nye boliger hvert år. Det totale antall boliger i Norge er 2,4 millioner. Altså rundt 1 prosent økning per år. Det politiske målet er at utslipp av CO2 må reduseres raskt. Det er betimelig å spørre om utslippsreduksjon knyttet til materialproduksjon og forbruk er viktigere på kort sikt enn den reduserte bruken av strøm i en langsomt voksende, oppgradert norsk boligmasse på lang sikt?
En kan faktisk få i pose og i sekk, men da må man se på en annen sammensetning av tiltak enn det lavenergi/passivhus konseptet, som ivrige politikere hiver seg etter. Hva om målet i 2020 hadde vært nullutslippshus istedenfor nullenergi? Jeg tror en gammel bolig, der effekten av bevaring vurderes på lik linje med nye energieffektiviserende tiltak, med strøm og varme fra sol og ved ville gjort en god innsats for klimaet. Ikke minst for boligeiernes lommebok. Det må tilrettelegges for at boligeierene kan gjøre miljøvennlige og energiøkonomiske valg. For å realisere potensialet i den norske boligmassen må kostnad i større grad veies opp mot gevinst. Da bør strategien med økt forbruk legges vekk, kunnskapen utvikles og gode råd vektlegges.
Legg igjen en kommentar