Oh , my app!

Som pre-moden, overmodig og skråsikker ungdom var det en ting jeg var helt sikker på. Jeg skulle ALDRI bli som mine foreldre! Hele livsstilen med å stå opp tidlig, komme seg på jobb, være sliten på kvelden og stå opp tidlig i helgen var ikke noe for meg. Dette er sider av livet jeg har fått et noe mer nyansert syn på med tiden. Og en kamel, ungdomsBjørge, har vært nødt til å svelge sidelengs.

Oppussing av gamle vinduer i verkstedet i Villa Dammen

Fotograf Ingeborg Øien Thorsland

Til tider virker det, som om livet mitt fylles opp av jobb, hvile og trening. Tiden jeg bruker med mine nærmeste kan bære preg av å være en restitusjonsperiode for de neste øktene med selvrealisering på dagtid. «Hvor er pappa?» Pappa leser avisen. Pappa ligger på sofaen og leser avisen. Pappa drikker kaffe mens han ligger på sofaen og leser avisen.

Det økonomiske mennesket

Samfunnet er innrettet etter at jeg er en Homo Oeconomicus. En person som tar sine avgjørelser etter kost-nytte prinsipper. Vi skal være forbrukere av varer og tjenester. Vi skal også være tilbydere av varer og tjenester. For å holde oversikt over alle disse transaksjonene har alle heldigvis en smarttelefon med direkte tilgang til nettet. Telefonen vibrerer og plinger hver gang noe som kan påvirke mine behov eller plikter, som forbruker og tilbyder, dukker opp. I fraværet av vibrering og plinging tar jeg gjerne en titt likevel.
For å effektivisere mine transaksjoner eller for å underholde meg i et eventuelt fravær av slike, har jeg lastet ned en del apper. Noen ganger fungerer det greit, andre ganger dårlig. Uansett har de som regel kort levetid. Selv de, som ga seg ut for å være den ene puslespillbrikken livet mitt manglet. Egentlig er vel dette et tegn på at jeg faktisk ikke manglet noe som helst. En kartlegging av de digitale vanene til 11 298 strømkunder i 21 land viste at 42% sluttet å bruke en app etter tre gangers bruk. I USA brukte de i snitt 30 timer i måneden på å håndtere 27 apper på telefonene sine.

Byggmester Bob

Jeg har fått innrettet et verksted i kjelleren, noe jeg tydeligvis ikke er alene om. I følge Prognosesenteret brukte vi 70 milliarder på oppussing i 2016.

40 milliarder av disse ble brukt til estetikk. Det er også en tendens til at far har en verktøypark, som kunne holdt et snekkerfirma gående i lang tid. Selvfølgelig blir det meste stående ubrukt. Omtrent som en app.

Men, i dette verkstedet har jeg funnet noe mye viktigere enn all verdens apper, kapp og gjærsager, nivelleringslasere, sleggefett og øyemål; en malingskrape og noen gamle vinduer har gitt meg et sted å finne tilbake til ro og kontemplativ aktivitet. Det viktigste (heldigvis!) er at det går så utrolig sakte. Og tankene, som tenkes, har ikke annet valg enn å tenkes igjennom.

Min aktivitet på telefon og pc står i sterk kontrast til reparering av disse vinduene. Tastetrykket har en kvalitet når den blir registrert, og en oppgave blir utført. Alt, som skjer, er egentlig helt utenfor min kontroll. Når jeg skraper vinduet er resultatet helt avhengig av den oppmerksomheten og nøysomheten jeg legger i arbeidet. Det krever en fysisk og taktil tilstedeværelse, som excel-arket eller Pokemon GO, ikke kan gi oss.

Samme problemstilling dukker opp i moderne forventninger til å bo i et hus. Styringssystemer skal regulere temperatur, solskjerming, ventilasjon og kaffetrakting. Dermed fratas vi mye av opplevelsen, både fysisk og psykisk, ved at teknologien tar over kontrollen over hjemmene våre. Dette engasjementet for å tilpasse oss omgivelsene føles kanskje unødvendig tidkrevende i en hektisk hverdag. Det er muligens akkurat det vi trenger.