Jeg reflekterte egentlig aldri noe særlig over hvorfor de ble borte, men jeg så aldri isrosene igjen.
Jeg kunne stå på tærne og studere disse vakre fraktalene, som noe inni meg aldri fikk nok av.
“Isroser er en utdødd art i den norske faunaen. De forsvant ut av livet mitt tidlig på 90 – tallet – da mine foreldre skiftet vinduet i gangen opp til soverommene.”
Den uoppvarmede gangen forble uoppvarmet. Motviljen min mot å trå over dørstokken til soverommet om morgenen – forble like sterk som før. Pappa slapp et gjentagende vedlikeholdsproblem. Mamma slapp et gjentagende rengjøringsproblem. Og isrosene var borte for alltid.
Som en ung, pubertal og problemsøkende hannvalp så jeg på denne selvpåførte kulden som en klar karakterbrist hos mine foreldre. At det skulle være så inni helvetes kaldt hele tiden! Vi hadde godt med panelovner. Alle plassert under hvert sitt vindu. Det var bare det at så lenge de stod på 18 grader så gjorde det liksom ikke så stort inntrykk. Min klaging over kulden ble møtt med formaninger om å ta på tykkere sokker eller genser. For mamma og pappa er nøysomhet en dyd.
Det var noe helt annet når det ble tent i peisen. Med en stor hage med gamle trær hadde vi god tilgang på råstoff til peisen. Når pappa hogget ved stod jeg klar til å samle opp kubber og stable dem i carporten.
Etter hvert fikk jeg jobben selv. Tydeligvis var jeg tidlig gammel nok til å hente inn gullet fra egen hage, etter behov. Jeg la kubbene på glørne. Satte meg ved ovnen. Dyttet litt på kubbene. Blåste på dem til det sprakte. Glørne ble hvite og gnistene fløy. Good times!
Nå, i det nye, gamle huset vårt, ønsker vi å legge til rette for ytterpunktene. Opplevelsen av kulde er en viktig del av opplevelsen av varme. Kontrasten legger til rette for en hel del gode opplevelser rundt komfort, familieliv, skiftende årstider, morgen og kveld. Vi vet at en vedovn raskt varmer opp en kald stue. Det gjør ingenting at det er far som tripper ned på kaldt kjøkkengulv om morgenen vinterstid. Legger i ovnen. Kjenner huset bli varmet opp. Så får barna venne seg til å hente ved.
Legg igjen en kommentar