SMAKEN AV SOMRE PÅ HVALER – om hat, kjærlighet og serotonin

I følge Erling Dokk Holm hater norske villaeiere hager. Dokk Holm skrev i Morgenbladet, i fjor sommer, om at vi norske villaeiere «dreper» hagene våre. Vi anlegger gigantiske terrasser, som kveler en hver ripsbusk og det som måtte være av gamle stauder.

Akkurat det er jeg ikke helt sikker på om stemmer, men han har nok helt rett i at vi er en generasjon som ikke har den fjerneste anelse om hvordan en får rabarbra til å trives.
Det er kanskje nettopp derfor vi blir så entusiastiske over kortreiste bær i desserter og hjemmesnekrede pølser, som vi får servert på vennemiddager. Lagd den selv sier du? Du verden! Etter å ha vokst opp med to arbeidende foreldre og den industrialiserte produksjonens herligheter søker vi bærekraftige og en-til-en opplevelser med de nære omgivelsene. Vi er en generasjon, som må søke to ledd tilbake for å finne kunnskapen om hvordan vi skal klare oss på kortreiste og stedsbetingede premisser.

Møtet med grønne kaoskrefter

Folk reagerer svært ulikt i møte med levende fotosyntese i full vekst. Når vi støter på noe vi ikke har kontroll over, hvor kaoskreftene truer med å overta om en ikke forstår, reagerer vi med ulike strategier –

Noen river ned, røsker ut røtter og anlegger trykkimpregnerte flytebrygger, som ser ut som naboens. Andre møter frykten med å søke opp kunnskapen de ikke har selv.

Den største forskjellen på terrassefolket og oss hageentusiaster er kanskje verken hat eller kjærlighet – men muligens nysgjerrighet? Der den hatefulle nærer krisen, går den nysgjerrige inn i krisens invitasjon til vekst. Den nysgjerrige gir seg ikke. Den nysgjerrige plager sin familie, sine venner og sine bekjente med stadige nye spørsmål. Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor er det på det viset? Vi har så langt hatt gjentagende erfaring med at alt vi har sådd og plantet har dødd eller levd særdeles fattige liv på grunn av vår mangel på erfaring. Nå er det nok! Nå er det alvor. Sommeren i fjor gikk stort sett med til å leke kulturhistoriske hageamatører. Vi ryddet, kappet, analyserte, lyttet, friserte og beskjærte bustete monstertrær. I vinter var det klart for nye ideer.

Men hva vil vi egentlig ha? Og hvordan tenker man egentlig ut gode og funksjonelle hagerom? Det ble etter hvert åpenbart at vi trengte en landskapsarkitekt – en som kunne hjelp oss å se det gamle og våre behov, med kyndige og kunnskapsladede øyne.

En smak av somre på Hvaler

“Kom her!”, sa landskapsarkitekten. ”Hvilken opplevelse får dere når dere står akkurat her?” Vi stod rett ved hushjørnet og studerte gulsvidde hjulspor i plenen. ”Hm…. jeg tenker på somre på Hvaler jeg.” ”Ja, ikke sant! En får litt ”ferieidyll på Hvaler” av disse hjulsporene deres. Det tar dere kanskje et par timer å fjerne dem..…..men omtrent 70 år å bygge et slikt opplevelseselement opp igjen.” Hadde vi tenkt kort og raskt ville vi kanskje ha planert ut og til og med kjøpt inn asfalt eller singel. Vips så hadde hele ferieidyllen på Hvaler og hyttepreget blitt visket vekk. Vi bestemte oss for å beholde smaken av somre på Hvaler, og lyttet oppmerksomt videre til landskapsarkitektens forslag.

Drømmehagen anno 2017

Landskapsarkitekten ba om en liste over behovene våre. Hva ønsker vi å gjøre i hagen vår? Hva ønsker vi å bruke hagen til? Igjen måtte vi tenke svært langsomt. Vi brukte flere måneder på oppgaven, og er fremdeles ikke i mål. Men noe vet vi. Vi ble enige med om at vi starter der. Utgangspunktet ble en skisse over hva ser vi for oss når drømmehagen begynner å ta form. Vi ønsker oss en hage med mange forskjellige rom. Mange ganger og stier. Lune rom for saktegående opplevelser. Men også rom for spill og spising. Stedets spor vil vi bevare. Hagen skal være bebodd av insekter, humler, småfugler og småkryp. Gjerne en markmus eller klatremus her og der, hvis de trives. Hagen skal invitere til aktivitet og tilstedeværelse. Nyttevekster, prydvekster og engelske roser og gamle klematissorter. Det meste av materialer som behøves til kasser, benker og pergola, har vi allerede i garasjen. Disse bruker vi om igjen, og de kan brukes til å bygge ulike elementer vi kan sitte på, jobbe på og leke på.

Kom an!

Før vi startet opp i sommer var det viktig med en hovedplan å jobbe etter. Basert på skissen over behovene våre lagde landskapsarkitekten denne til oss. Deretter kunne volum beregnes, jord bestilles og planter hentes.

Når en er amatør på hage, behøves utvilsomt mye hjelp og svar fra erfarne hagefolk. Det blir som å lære seg et nytt språk det her. «Learning by doing» er fremdeles vår viktigste kilde til ferdigheter i hagen. Ting må prøves ut mange ganger for å forstås. Det er mange navn og begreper som skal læres. Som glade amatører har vi også en lang liste over bommerter og idiotiske feiltrinn. Men det er deilig å få kunne gjøre dem helt selv! Å ende opp med døde flekker i plenen med flotte mørkegrønne ringer rundt,

lærte oss at vi må være nøye når man kringkaster kalk og gjødsel i plenen. Det nytter ikke bare å nynne og hive rundt på måfå. Så lærte vi oss det, først som sist 🙂

Nå kaster vi oss ut i det! Man er heldig når man har hage på toppen av et ra! Jorda her er definitivt fruktbar  I følge forskere på universitetet på Ås er det å holde på med planter og hage noe av det mest terapeutiske og lykkefremkallende en kan sysle med. Om det er vårt infantile savn etter Edens hage eller jordbakterien mycobacterium vaccae som får hjernecellene våre til å produsere humørstoffet serotonin, er vi usikre på. Men vi merker det allerede – hage gjør noe med oss! Men det er vanskelig å kontrollere og kultivere levende fotosyntese. Det at det er vanskelig gjør bare oppgaven bare enda mer spennende. Det er gøy å lære seg ting en ikke kan fra før. Det er spennende å lære av de som kan ting. Vi er villaeiere – og vi elsker å hage!