ikke bare gjennom lufteventiler eller ventilasjonsanlegg i rom med plast bak panelet.Tre er et materiale, som innenfor rimelighetens grenser, viser en enorm fleksibilitet og robusthet overfor variasjoner i fuktnivå. Så lenge belastningen ikke er for langvarig eller stor, kan materialet tørke ut igjen og igjen uten at sopp og mugg får etablere seg. Luftskiftet i gamle hus er naturlig høyt på grunn av sprekker og åpninger i og mellom bygningsdelene. Derfor får fuktighet sjelden lov til å hope seg opp. I tillegg vil varme innenfra trekke ut i konstruksjonen og tørke ut materialer i vegger, bjelker og undertak. Det er når du endrer disse betingelsene at problemer kan oppstå.

OM ORGANISK ISOLASJON OG FUKTREGULERING

Få tak i organisk isolasjon, av linull, papir eller trefiberull (la plasten og mineralullen ligge igjen hos byggevarekjeden). Disse kan både fås tak i, som plater eller løst for utblåsing. I motsetning til mineralull har organisk isolasjon evnen til å oppta og å avgi fukt. Dermed opprettholder man konstruksjonens evne til å tilpasse seg variasjoner i fuktnivået. Dette er spesielt viktig når man endrer varmens gang gjennom vegger, tak og gulv ved å etterisolere. Når en isolerer etasjeskiller mot kjeller eller tak mot kaldt loft synker temperaturen i kjelleren og på loftet. Når høsten tar tak, temperaturen synker og fuktigheten øker, kan forholdene bli gode for muggvekst. Den organiske isolasjonen bidrar til å dempe det økte fuktnivået i luften. Når temperaturen stiger eller fuktnivået i luften synker slipper den fukten til luften igjen. Isolasjonen er også behandlet eller naturlig resistent mot insekter og mugg.

På tilsvarende vis vil en ventil per 15m2 gulvareal legge et godt grunnlag for luftsirkulasjon i kjelleren.

Organisk isolasjon har en nesten neglisjerbar andel av byggevaremarkedet. Konkurransen med Glava, Rockwool og diverse EPS og XPS produkter er enorm. Bruken av papir som blåseisolasjon har en erfaring med i både Norge og Sverige fra 1960-tallet og frem til i dag. I Sverige er de veldig aktive i utviklingen isolasjonsmaterialer som trefiberull og gjennvunnet avispapir i både løs og fast form. Jeg har vært inne på egenskapene til organisk isolasjon i artikkelen Isolasjon i toppklasse og valg av isoalsjonsmateriale har en betydelig andel av klimagassregnskapet for husets vegger og tak. Når en først ønsker å ta miljøvennlige valg er det spennende at dette markedet er i utvikling. Isolasjon laget av materialer med gode CO2 regnskap bør absolutt kunne konkurrere med produkter av smeltet glass og stein (Glava og Rockwool) eller råoljeprodukter (EPS og XPS).

Løsningene har begynt å komme ut på markedet. Men de er ikke lett tilgjengelige og erfaringene med dem er få. Dette gjør at du, som vurderer å utføre en bærekraftig etterisolering, må være litt “på”. Det blir mye leting på nett og prat med håndverkere (som himler med øynene). Når du du finner en motivert snekker, skal du passe på å dyrke han eller henne som en sjelden blomst. De kan være aldri så uerfarne – bare viljen til å lære og å gå veien sammen med deg er til stede. Resultatet vil garantert glede deg i mange mange år fremover.

Noen river ned, røsker ut røtter og anlegger trykkimpregnerte flytebrygger, som ser ut som naboens. Andre møter frykten med å søke opp kunnskapen de ikke har selv.

Den største forskjellen på terrassefolket og oss hageentusiaster er kanskje verken hat eller kjærlighet – men muligens nysgjerrighet? Der den hatefulle nærer krisen, går den nysgjerrige inn i krisens invitasjon til vekst. Den nysgjerrige gir seg ikke. Den nysgjerrige plager sin familie, sine venner og sine bekjente med stadige nye spørsmål. Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor er det på det viset? Vi har så langt hatt gjentagende erfaring med at alt vi har sådd og plantet har dødd eller levd særdeles fattige liv på grunn av vår mangel på erfaring. Nå er det nok! Nå er det alvor. Sommeren i fjor gikk stort sett med til å leke kulturhistoriske hageamatører. Vi ryddet, kappet, analyserte, lyttet, friserte og beskjærte bustete monstertrær. I vinter var det klart for nye ideer.

Drømmehagen anno 2017

Landskapsarkitekten ba om en liste over behovene våre. Hva ønsker vi å gjøre i hagen vår? Hva ønsker vi å bruke hagen til? Igjen måtte vi tenke svært langsomt. Vi brukte flere måneder på oppgaven, og er fremdeles ikke i mål. Men noe vet vi. Vi ble enige med om at vi starter der. Utgangspunktet ble en skisse over hva ser vi for oss når drømmehagen begynner å ta form. Vi ønsker oss en hage med mange forskjellige rom. Mange ganger og stier. Lune rom for saktegående opplevelser. Men også rom for spill og spising. Stedets spor vil vi bevare. Hagen skal være bebodd av insekter, humler, småfugler og småkryp. Gjerne en markmus eller klatremus her og der, hvis de trives. Hagen skal invitere til aktivitet og tilstedeværelse. Nyttevekster, prydvekster og engelske roser og gamle klematissorter. Det meste av materialer som behøves til kasser, benker og pergola, har vi allerede i garasjen. Disse bruker vi om igjen, og de kan brukes til å bygge ulike elementer vi kan sitte på, jobbe på og leke på.

lærte oss at vi må være nøye når man kringkaster kalk og gjødsel i plenen. Det nytter ikke bare å nynne og hive rundt på måfå. Så lærte vi oss det, først som sist  🙂

Nå kaster vi oss ut i det! Man er heldig når man har hage på toppen av et ra! Jorda her er definitivt fruktbar  I følge forskere på universitetet på Ås er det å holde på med planter og hage noe av det mest terapeutiske og lykkefremkallende en kan sysle med. Om det er vårt infantile savn etter Edens hage eller jordbakterien mycobacterium vaccae som får hjernecellene våre til å produsere humørstoffet serotonin, er vi usikre på. Men vi merker det allerede – hage gjør noe med oss! Men det er vanskelig å kontrollere og kultivere levende fotosyntese. Det at det er vanskelig gjør bare oppgaven bare enda mer spennende. Det er gøy å lære seg ting en ikke kan fra før. Det er spennende å lære av de som kan ting. Vi er villaeiere – og vi elsker å hage!

Syv stubber vitnet stille om fruktige og saftige tider. Det samme gjorde eplehyllene nede i kjelleren. 

En gang, antagelig vis på 1960 – tallet har potetåkeren og grønnsaksbedene blitt dekket til med plen. Plen for pryd, fornøyelse og avslapning. Da var det ut med sjølberging, dyrking av vekster til nytte og pryd, grønt håndverk, flid og tid, og inn med enkel, praktisk hage for fornøyelse og lek. Vi har funnet igjen prydbusker i hekken, og gamle staudesorter langs husveggen. Vi fant Sibiriris, Pioner, Skjærsmin, Floks, Spirea, Clematis, store gamle Tulipaner og roser. Og midt oppi det hele, et element av urørt norsk og vill natur – en værbitt furu!

Hadde Hjalmar og Dorthea en egen plan for hagen til Villa Dammen tro? Ønsket de en arkitektonisk enhet mellom hus og hage? Leverte arkitekten Ragnar Dahl kanskje et totalkonsept for både hus og hage? Tenkte de nytte eller estetikk? Trolig begge deler. Hvorfor finner vi ingen geometriske elementer i hagen, mens huset oser av streng matematisk enkelhet og renhet? Spørsmålene er mange. Vi skulle gjerne hatt en hageprat med Hjalmar og Dorthea. Vi får nøye oss med å lytte etter organiske sukk – små trassige sukk fra gjenlevende pryd- og nytteplanter fra andre tider. Mange av dem er her enda.

Vi ønsket oss bedre komfort, en mer fornybar og bærekraftig oppvarming og bevaring av arkitektonisk egenart og byggeskikk. Det første vi gjorde var å fjerne varmepumpen og parafinkaminene. Huset skulle varmes opp så mye som mulig med fornybar og CO2-nøytral ved. En masseovn i tegl ble murt opp med lokal mørtel. Den står for 95% av romoppvarmingen, samt 25% av tappevannsoppvarmingen. Stubbloftsleiren ble fjernet og erstattet med linullisolasjon og ubehandlet heltregulv. På loftet ble det blåst ut treullfiber. Valg av isolasjon sørger for at vi kan opprettholde boligens evne til å regulere fukt uten bruk av dampsperrer. Vi var også nøye med å tette der vi kom til. Lagring og bruk av varmtvann ble samlet og rør isolert for å redusere varmetap. I tillegg har vi en gråvannsvarmegjenvinner, slik at oppvarmet tappevann ikke går tapt i sluket.

Etter alle forbedringene og ambisiøse og skreddersydde energieffektiviseringstiltak var vi spente på den nye karakteren og fargekoden. Resultatet ble en mørkegrønn F. I følge Energimerket har våre bærekraftige og fornybare tiltak ført til en forverring. Har vi gjort noe feil? For hva er det egentlig Energimerket premierer?

Det er en populær feiltakelse, som også gjør utslag i Energimerkeordningen. En undersøkelse foretatt av National Trust for Historic Preservation i USA viser at sammenlignet med å bevare en enebolig kan det ta 40-50 år før et tilsvarende, nybygg med 30% lavere energibruk har gjort opp for utslippene sine relatert til produksjon, transport, montering og avhending av byggematerialer. Dette med bakgrunn i en amerikansk energimiks og transportlengder. Civitas gjennomførte i 2011 en analyse av en bolig i Trondheim på oppdrag fra Riksantikvaren. Forskjellige strategier ble sammenlignet med nybygging av en lavenergibolig. Dette ga «tilbakebetalingstid» på 25-70 år.

Dette ville vært nærmest umulig å få til om en ikke valgte å bevare bærende konstruksjoner i betong. Det kan også nevnes at NGBC mener at erfaringer viser at den økte kostnaden knyttet til å BREEAMifisere et bygg betaler seg tilbake med lavere driftskostnader samt høyere leie- og salgsinntekter.

Det er riktig at man kan bygge seg til et lavt energibehov, men utslippene relatert til nybygging vil uten nøye valg av materialer overgå gevinsten ved å bevare i lang, lang tid. Eneste måten å motvirke miljøpåvirkningen av nybygging er å velge materialer med kvaliteter, som de gamle hus ble bygget med. Dessverre er slike byggematerialer lite tilgjengelig for privatpersoner i byggevarekjedenes hyller. Fokuset på dette er heller ikke overveldende.

I Villa Dammen har min familie på fire brukt ca 10 000 kWh elektrisitet og rundt 9 000 kWh ved det siste året. Strømforbruket er på samme nivå, som om huset var et passivhus. Vedforbruket er fornybart og CO2 nøytralt. Materialbruken har vært begrenset og i tråd med prinsipper for bevaring og bærekraft. Kontrasten til Enovas anbefaling om omfattende oppgradering og fokuset i byggeforskriften er stor. Størrelsen på CO2-fotavtrykket også.

ikke fremkommer på energimerket. Hvis folk så at beregningen avvek noe voldsomt fra virkeligheten så ville jo all tiltro til karakteren og ordningen snart inngå i CO2-kretsløpet.

At beregningsverktøyet, som ligger bak energimerkeberegningen belønner utslippsøkende tiltak er et paradoks. Målet med Energimerkeordningen er å motivere boligeiere til å utføre miljøtiltak og at en god Energimerke-karakter skal gjøre boligen mere ettertraktet ved salg. En ordning, som premierer utslippsøkende tiltak og presenterer dette, som noe positivt utgjør et problem for løsningsorienterte boligeiere!

Eier du en gammel bolig og ønsker å slå et slag for miljøet anbefaler jeg heller at du bruker prinsippene for å ta vare på gamle hus, som ledesnor. Å bevare er nemlig både privatøkonomisk hensiktsmessig og et mer effektivt klimatiltak enn du blir fortalt.

Materialbruken er stort sett naturlig, lite prosessert, avfallet er lett å resirkulere og har i et livsløpsperspektiv gjort opp for energien og utslippene til produksjon for lenge siden. De tekniske anleggene og nær sagt alt annet du putter inn i moderne, energismarte passivhus har betraktelig kortere levetid enn løsningene i et gammelt hus. Bærekraftig, miljøvennlig og utslippsreduserende? Jeg har vanskelig for å tro det.

Villa Dammen er et eksempel på at en mer tilbakeholden rehabilitering kan gi vel så gode resultater, som passivhus, hva gjelder redusert strømforbruk. Dette leder også til mindre materialbruk enn for en omfattende oppgradering. Gevinsten er da redusert strømforbruk, produksjon, materialbruk, transport og reduserte avfallsmengder. I tillegg til bevaring av et arkitektonisk uttrykk med en klar historisk “adresse”. Dette er også attraktivt i boligmarkedet.

Som utgangspunkt for en oppgradering av en eldre bolig er passivhus-forbildet oppsiktsvekkende nok selve antitesen til definisjonen på bærekraft. Faren er at denne løp-og-kjøp mentaliteten uten fokus på tradisjonelle, miljøvennlige byggematerialer og byggeteknikker, går på bekostning av de overordnede målene om å redusere CO2 utslipp. Norske og europeiske boliger pakkes inn og fylles med moderne energieffektiviserende teknologi. Produksjonen øker, transporten øker, avfall øker, energibruken under produksjonen øker og utslippene øker. Det kan virke, som at disse bygningene fremstår, som miljøvennlig fordi en utelater dette fra regnestykket. Ved å fokusere kun på driftsfasen gir glorie-effekten inntrykk av at regnestykket blir grønt.

Når boligeieren står overfor nødvendig vedlikehold og leter etter råd er budskapet at man må hoppe fra timeteren hvis man vil redusere energiutgifter og bidra til fornybarsamfunnet. For boligeieren er denne kostnaden helt ute av proporsjon med den eventuelle reduksjonen i energibruk de kan forvente. Når økt boligverdi heller ikke gjenspeiles i størrelsen på investeringen, sitter både boligeier og miljøet igjen med svarte-Per. Det virker, som at miljøet og privatøkonomien til norske boligeiere blir skadelidende på bekostning av gevinsten til andre aktører.

I fjor brukte vi 65 milliarder kroner på rehabilitering, oppussing og tilbygg. I 2005 brukte vi 35 milliarder. Kanskje det er andre tiltak enn å egge til mere forbruk, som burde lovfestes? Hva så med nye bygg? Endringene i byggeforskriften er i all hovedsak myntet på disse. I Norge bygges det nesten 30 000 nye boliger hvert år. Det totale antall boliger i Norge er 2,4 millioner. Altså rundt 1 prosent økning per år. Det politiske målet er at utslipp av CO2 må reduseres raskt. Det er betimelig å spørre om utslippsreduksjon knyttet til materialproduksjon og forbruk er viktigere på kort sikt enn den reduserte bruken av strøm i en langsomt voksende, oppgradert norsk boligmasse på lang sikt?

En kan faktisk få i pose og i sekk, men da må man se på en annen sammensetning av tiltak enn det lavenergi/passivhus konseptet, som ivrige politikere hiver seg etter. Hva om målet i 2020 hadde vært nullutslippshus istedenfor nullenergi? Jeg tror en gammel bolig, der effekten av bevaring vurderes på lik linje med nye energieffektiviserende tiltak, med strøm og varme fra sol og ved ville gjort en god innsats for klimaet. Ikke minst for boligeiernes lommebok. Det må tilrettelegges for at boligeierene kan gjøre miljøvennlige og energiøkonomiske valg. For å realisere potensialet i den norske boligmassen må kostnad i større grad veies opp mot gevinst. Da bør strategien med økt forbruk legges vekk, kunnskapen utvikles og gode råd vektlegges.

Leiligheten er møblert med skreddersydde, håndlagde møbler, laget av kortreiste og miljøvennlige materialer. Her er det bare materialer, som består naturens test for beste kvalitet som gjelder. Sammen med modernismens rene formspråk går materialene og de arkaiske snekkerteknikkene opp i en høyere enhet. Ilan bygger møbler med kjærlighet. Det synes i møblene han lager.

Ilan foreslo løsninger inspirert av Shakerstilen. Han mente designet ville kle Villa Dammen godt. Stilen oppstod sammen med Shakerbevegelsen i Manchester i England på midten av 1700 – tallet. Bevegelsen ble tatt med over til USA, der bevegelsen blomstret og håndverkerne utviklet sitt særegne design. Shakerdesign har en tydelig bruksrettet form, og et stilrent formspråk. Dens hensynsfulle og nøysomme stil kommuniserer godt med Villa Dammens geometriske bygningskropp, med sine rene linjer og symmetri. En slags matematisk estetikk uten kaos og røre. En ren og sann logikk uttrykt i fysisk form. Noen har tenkt lure tanker for lenge lenge siden. Her er ingen unødvendige spikre, skruer eller duppedingser for å få det til å stå rett. Less is more!

Dette er en underlig og spennende prosess. Vi startet ut som ivrige, utålmodige og beslutningshungrige oppussingsentusiaster. Etter å ha bodd i et kulturhistorisk smykke noen måneder, har vi nå etterhvert blitt mer og mer langsomme, ettertenksomme oppussere. Vi bruker tid på rare ting – masse masse tid, på å tygge, undre og lytte til huset. Litt sånn Åndenes makt “Interiør Edition”. Tålmodighet og langsomme tanker har blitt en dyd av nødvendighet, i vår jakt etter de gode løsningene. Det er nettopp gjennom god tid istedenfor dårlig, at vi kommer frem til de gode løsningene. Løsningene er ikke nødvendigvis dyre. Men de er best – for oss, og for huset.

Vi får bare mer og mer sansen for denne enkle og geniale Shakerinspirerte stilen. Det begynte med håndtakene i kjøkkenet, og har fortsatt med hyller til kjeler, tallerkner og glass. Så bar det videre med utforming av overstrømningsventiler, hvor luften fra masseovnen skulle sige opp i annen etg. Nå sist ble det hyller til luer og votter og garderoben i vindfanget. Her fikk Ilan oppdraget om å tilføye noe visuelt gøy for barna. Hver gang har Ilan kommet opp med løsninger som svarer på våre praktiske behov, og vårt håp om at det nye grepet kommuniserer med hovedkonstruksjonen i Villa Dammen.

Redusering av visuelt rot og røre øker utvilsomt konsentrasjonen vår. Vi er mindre stresset og mer åpne. Gleden over å renovere et gammelt hus er ikke bare godt for husets sjel. Det er godt for vår egen også. Tenk at huset har en så stor og dyp effekt på kvaliteten på livene våre. Mon tro om det er spesielt for oss, eller om dette er universelt?

En livsfilosofi basert på enhet med naturen og ressursgrunnlaget virket umiddelbart logisk. Blekansiktene representerte den strake motsetningen. De turet frem og ødela det de kom over. De separerte seg fra omgivelsene og ville bygge seg inn i himmelen med et altoverskyggende fokus på økonomisk vekst og velstand. Stilt overfor enorme intellektuelle og etiske probelmstillinger pleier jeg å spørre meg selv; “hva ville en indianer gjort?” “Skrudd av lyset i dette rommet, som ikke er i bruk. Jaha, ja.”

Jeg har fått aksept for at vi trekker ut støpselet for TV, modem, ruter og internett- boksen før vi legger oss. Som regel gjør jeg dette når vi forlater huset også. Til gjengjeld er det null aksept for å slå av lyset i entreen. Dette er et rom vi ikke varmer opp og heller ikke et rom hvor mennesker oppholder seg spesielt lenge. Jeg ser overhodet ingen logikk i at et rom uten mennesker trenger belysning. Min bedre halvdel, derimot, mener at det går en hårfin grense mellom energieffektiv nøysomhet og gjestfri fattigdom.

Hun hevder entreen er et av de viktigste rommene i huset, og at det er en selvsagt ting at man møter omverden med lys og vennlighet. For henne skal entreen være opplyst, ryddig og imøtekommende når man trer inn eller ut. Vi har ikke helt landet diskusjonen enda. Jeg slår av, og hun slår på. Vår muntre mikrodiskusjon gir en blinkende effekt i nabolaget, der vi ubevisst slår av og på lyset i kjærlig avhengighet til adferdsmønstre innprentet i oss gjennom vår egen oppvekst. For å sette det i perspektiv så kan denne lyspæren på 6 Watt stå på døgnet rundt ett helt år og koste oss rundt 40 kroner. Da vinner kosen, hjerterommet og rausheten.

Vi begynner å få dreisen på energieffektiviseringen, og litt etter litt bygger vi nye og mer bærekraftige vaner tilpasset livet i Villa Dammen. Til alle dere som lurer på hva som monner, hva som er lurt å gjøre, og hva som lønner seg, er det bare å starte jakten i eget hjem. Her er en liste over noen av de små tiltakene vi foretar oss, fornuftige eller ei. Vi kan anbefale å gå til anskaffelse av en enkel energimåler og temperaturmåler med display(helst for flere rom). Så kan diskusjonene kanskje bli mer spennende og målrettede.

Hva er best for inneklimaet i VillaDammen? Hva ønsker vi for oss og barna våre? Dette har vi tenkt mye og nøye over.

En familie på fire, som vår, produserer ca. 25 liter fuktighet i døgnet – med andre ord adskillig tonn fukt i året. Dette er fuktighet som huset må kvitte seg med kontinuerlig, om ikke vi skal pådra oss luftveisutfordringer, hodepine og allergier. Ikke ønsker vi sopp og fuktskader heller. Det viktige blir derfor å legge til rette for et hus som kvitter seg med fukten vi som bor der produserer.

I tillegg til å velge naturlige materialer som ikke avgir helseskadelige gasser er det viktig at luftfuktigheten kan tas opp eller bevege seg gjennom ventilasjon, vegger, tak og gulv. For mye trekk vil man selvfølgelig minimere, men at luft beveger seg inn og ut av et gammelt hus er en helt essensiell del av det å holde konstruksjonen tørr.

Hva er så svaret for oss? Ved å velge naturlige materialer som heltre og stein slipper vi unaturlige gasser i huset. Ved å sette inn ventiler/lufteluker, og å gjøre som min bestemor, kommer vi langt med å kvitte oss med fuktigheten når behovet er der.

Takk og pris har vi et gammelt hus med småsprekker og uttettheter, hvor luften siver ut og inn som VillaDammens åndedrett.