Når folk spør hvor gammel jeg er legger jeg alltid på litt. Hvert tilbakelagte år er en ny skuff i mitt store kunnskapsskatoll. Litt flere hakk i lakken, litt klokere og litt mer erfaren og tryggere for hvert år som går. Omringet av et samfunn hvor frykten for å virke gammeldags er kvelende kortpustet, lever jeg i en tilværelse hvor jeg gleder meg over å bli eldre – år for år.

VillaDammen fyller 80 neste år. Stille, tålmodig og tappert har hun drømt om en ny blomstring. Nå er den på vei – på hennes premisser. VillaDammen pusses nå opp med stort og smått – slik alle 80 åringer fortjener. Hun vil ikke få innlagt en eneste silikonprotese eller botoxinnsprøytning for å få fasaden til å svulme. Tvert i mot. Hennes elde og årgang skal rendyrkes og behandles i tråd med helhetens skjønnhet. Gamle damer er opptatt av kvalitet og verdighet. Her det blir ingen short cuts. God gammel årgang krever kunnskap, ekspertise og godt håndlag. Siden vi ikke har den, må vi lete den opp.

Astrid Nøkkelbye Heiberg, statssekretær i helsedepartementet, skal lede et utvalg som skal definere fremtidens strategier for norsk seniorpolitikk. I følge Astrid handler frykten for å bli gammel om frykten for å bli tilsidesatt. En frykt for ikke lenger å være aktuell og tilstede der det skjer. Det er sikkert mange som kjenner på denne frykten – både gamle og unge. Vi er gode på å bekymre oss i dette landet. Men frykten må kunne møtes på flere måter. En av dem er å gå den i møte.

Den uoppvarmede gangen forble uoppvarmet. Motviljen min mot å trå over dørstokken til soverommet om morgenen – forble like sterk som før. Pappa slapp et gjentagende vedlikeholdsproblem. Mamma slapp et gjentagende rengjøringsproblem. Og isrosene var borte for alltid.

Som en ung, pubertal og problemsøkende hannvalp så jeg på denne selvpåførte kulden som en klar karakterbrist hos mine foreldre. At det skulle være så inni helvetes kaldt hele tiden! Vi hadde godt med panelovner. Alle plassert under hvert sitt vindu. Det var bare det at så lenge de stod på 18 grader så gjorde det liksom ikke så stort inntrykk. Min klaging over kulden ble møtt med formaninger om å ta på tykkere sokker eller genser. For mamma og pappa er nøysomhet en dyd.

Det var noe helt annet når det ble tent i peisen. Med en stor hage med gamle trær hadde vi god tilgang på råstoff til peisen. Når pappa hogget ved stod jeg klar til å samle opp kubber og stable dem i carporten.

Arkitekter har den enestående muligheten til å berike vår tilværelse – og fremtiden. Husene de tegner forteller en fortelling, om tiden det ble født i og om hvordan det eldes. Villa Dammen er tegnet av Ragnar Dahl, en norsk arkitekt fra Drammen. Hva ville arkitekt Dahl si om våre valg? Hva ville han ha ment var innenfor, eventuelt utenfor, Villa Dammens visuelle og arkitektoniske identitet?

Rett etter at vi kjøpte huset begynte vi å drømme – kun basert på visningen og prospektet. Vi var nyforelsket i huset og store visjonære drømmer ble tegnet, lagd modeller av og diskutert, mens barna sov. Så overtok vi huset, og vi begynte å oppleve det fra innsiden. Det var da alt forandret seg. Vi begynte å se. Det var lag på lag med historie. Ville det være lurt å finne ut hva vi hadde før vi dundret inn med planene våre? Da ville vi i så fall trenge mye hjelp. Vi inviterte inn ulike folk som har peiling på gamle hus. Sammen med dem så vi ting vi aldri hadde vært i stand til å se uten kyndige tolker, som visste hva de så etter. Begrepet antikvariske prinsipper ga plutselig mening og ble med ett noe spennende, noe fremtidsrettet. I denne etterretningsfasen ble små oppdagelser veldig store.

Da parafintanken skulle tømmes og fjernes gravde gravemaskinen frem en barnesko, som nesten var blitt til jord. Formen var intakt, men materialet var i total oppløsning. Funnet hadde ingen direkte betydning for renoveringen, men timingen ble for oss en symbolsk markør for å lytte mer oppmerksomt til Villa Dammens historie. De premature og visjonære drømmene ble forkastet. Nye ideer, som var mer på bølgelengde med huset, kom til.